Stigs Historie

En vakker vinterdag i 2001 skjedde det jeg aldri kunne forestille meg, nemlig en eksplosjonsulykke. Jeg husker alt, fra det smalt, til jeg ble lagt på båre og transportert til sykehuset.

Der trodde de at det var en øvelse da meldingen om ulykken kom(et lite lokalsykehus), og de fikk et aldri så lite sjokk da ambulansen kom. Jeg husker at de begynte å klippe av meg restene av klærne som ikke var brent fast, før jeg fikk morfin og forsvant inn i ”tåkeheimen.”

Etter to uker våknet jeg opp på Brannskadeavsnittet på Haukeland Sykehus med brannskader på 48 % av kroppen av varierende karakter. De hadde transplantert hud til 22 %. Hele tiden mens jeg var ”borte,” registrerte jeg at jeg var på BSA, folkene rundt meg (sykehuspersonalet og familien) og spesielt en operasjon. Det var som å ligge i vannet, like under overflaten. Personene rundt meg registrerte jeg ikke som jeg ville gjort i våken tilstand, men jeg tok de med inn i drømmene mine. Noen situasjoner husker jeg bedre enn andre fra min ”drømmeverden.” Som da legene ikke fikk bukt med lungebetennelsen og diskuterte hvorfor, familien min som var der hele tiden og pratet til meg (hørselen svikter aldri!) og da legene åpnet pusterøret slik at de kunne fjerne pusteslangen fra munnen.

Den første uken etter oppvåkningen opplevde jeg som i tåka, men etter hvert gikk det seg til. Jeg hadde aldri trodd at det var mulig å bli så svak, men jeg måtte ha hjelp til å sitte i sengen den første tiden, opp i en stol etter hvert i lengre og lengre perioder, før jeg tok de første usikre skrittene i en gåstol. Pleierne hadde tilbudt meg å se meg selv i et speil mens jeg var sengeliggende, men jeg takket nei. Jeg skjønte av de granskende blikkene til familien at jeg var forandret, så jeg hadde dannet meg et bilde på hvordan jeg så ut. Det var et speil over vasken på rommet, så en dag da jeg gikk noen turer frem og tilbake med gåstolen, tok jeg mot til meg, snudde meg mot speilet og gikk helt inntil. Det var litt av et sjokk!

Jeg kunnet skrevet en hel bok om innsatsen til personalet på BSA. De gjør en utrolig jobb! Min skade var selvforskyldt og jeg følte til tider at jeg opptok plass for andre som var skadet, spesielt barna, men personalet stod på! En ting er at de er faglig meget dyktig, men at de greier å beholde humøret i jobben er utrolig. I de mest smertefulle øyeblikkene (sårstell spesielt) hadde jeg nok mest lyst til å servere dem noen saftige gloser, men jeg greide heldigvis å holde meg. Jeg må innrømme at jeg gruet meg hver dag til fysioterapeuten kom, men har jo skjønt i ettertid hvorfor de terpet på øvelsene. Pleierne stod ”stand by” hele tiden, var det noe jeg trengte, hadde lyst på, så ordnet de det på et blunk. Det er en fantastisk avdeling.

Jeg ble, etter 5 uker, overført til regionsykehuset i min landsdel og var der i 3 uker før jeg ble sendt hjem. Det var en tung overgang. Alle sårene var ikke grodd, spesielt oppe på hodet, ørene og noen partier på ryggen tok det tid med, så jeg måtte daglig på sykehuset for å skifte bandasjer. Fysioterapitimer fikk jeg ikke før etter 2-3 uker, så jeg måtte trene selv hele dagen, men etter at fastlegen min kom tilbake på jobb, ble det orden i sakene.

”Kompresjonstiden” var et eget kapittel! Drakt, hansker og hodeplagg. En ting var at jeg ikke hadde negler, manglet følelse i 6 fingrer og dermed hadde problemer med av og påkledning, men den evige kløen!! Jeg tror at jeg har kunnet skrevet en ordbok med nye banneord fra den tiden. Det var bare å smøre se inn med fuktighetskrem fra topp til tå og deretter prøve seg som slangemenneske for å få på drakten.

Venner og bekjente klarte ikke å kjenne meg igjen, men jeg blandet meg med folk fra første dag. Men ettersom ukene/månedene gikk og jeg begynte å innse at jeg ikke var den samme som før, begynte alvoret å sige inn. Jeg kjente ikke noen andre i min situasjon som jeg kunne snakke med. Familien og vennene mine var jo der, men det er ikke alt ”vanlige folk” kan hjelpe med og jeg hadde ikke lyst til å plage dem med mine problemer. Legene på brannskadeavsnittet hadde anbefalt meg å ta kontakt med psykolog da jeg dro derfra, men jeg så ikke faren der og da. Jeg gikk på en smell og sank bare dypere og dypere ned i mørket. Jeg husker ikke hvorfor, men en dag satt jeg med telefonen i hånden og fikk ordnet meg time hos psykolog. Et halvt år senere begynte jeg på et datakurs og er i dag startet på omskolering i en annen landsdel.

Livet går videre, det gjelder bare å delta!

Jeg vil avslutte med et sitat fra Lasse Gustavsons bok ”Gjennom ilden.”

Vær positiv! Den virkelige ilden, den levende, den har du inni deg selv.

« Forrige innlegg

Andre innlegg

Brannskade Burn Camp

» Neste innlegg

«Vår visjon er å skape håp, mestring og framtid»