Nettingmønstret kjærlighet

  • «Hvorfor ser huden ut som netting?»
    Er det mange som spør om når de ser brannskadene på kroppen til Einar.
  • «Jo, det er fordi at….»

Åpenhet rundt brannskader

Og så starter jeg forklaringen på hva det er kirurgene gjør når de transplanterer hudområder etter dypere brannskader.
Jeg syns det er hyggelig at folk spør. Det viser en interesse og en nysgjerrighet som er viktig for å skape åpenhet rundt brannskader. For meg som mamma og voksen har det etterhvert blitt helt greit å snakke om dette til andre. Men for barna er det nødvendigvis ikke sånn. For barn ønsker bare å være som alle andre barn. Ikke skille seg ut med store, rare og stygge arr. Å bli konfrontert med arrene er en påminnelse om annerledesheten.

Andre barn med brannskader

Foto: NFFB

Vi har alltid fortalt Einar at det finnes også andre barn med brannskader, men det har vært vanskelig for en liten gutt å forstå dette når man aldri treffer disse andre barna. Det skulle endre seg i år, når vi endelig skulle få delta på vår første Burn Camp familie.

Må jeg vise frem arrene mine..

Foto: NFFB

Einar sa selv at han gledet seg mest til å møte andre barn med brannskader. Samtidig gruet han seg også, for han hadde sett på bilder at det var flere voksne med, som hadde store arr etter sine brannskader. Han fikk vondt i magen av å tenke på hva disse menneskene hadde gått igjennom. Han lurte også på om han var nødt til å vise fram arrene sine på leiren, for det ville han ikke. Likevel var han veldig innstilt på å dra – dette så han virkelig fram til.

Lykken å få treffe en annen med brannskader

Foto: NFFB

Allerede første dag på leir forsvant alle vanskelige tanker og usikkerhet hos Einar. Vi ble alle raskt kjent, og barna fant tonen over en runde løkkefotball første kvelden. Jeg kunne høre Einar spørre seg fram blant barna for å finne ut hvem av de som var brannskadd og hvem som var søsken. Lykken ble fullkommen når han traff en gutt på egen alder med brannskader. Det var sterkt å se hvor mye dette betydde for han og de andre barna.

Sterke møter

Foto: Monica Olaisen

Som pårørende og voksen ble det mange sterke møter med andre mennesker disse dagene på leir. Alle de voksne likepersonene fra NFFB var utrolig gode til å innlede varme, interessante og viktige samtaler. Å få muligheten til å snakke med andre voksne som har hele grunnlaget fra før, det har jeg ikke opplevd før. For første gang var det ingen som spurte om hvorfor han hadde nettingmønster i arrene sine. For første gang hadde jeg muligheten til å snakke videre, forbi det overfladiske og heller inn i detaljene. Og det var befriende å snakke med andre som også kjente til rom 558 på brannskadeavsnittet og som fra før hadde oversikt over sårstellprosedyrer og andre detaljer som bare vi har opplevd.

Dagene på leir

Dagene på leir gikk fort, og de var alle preget av et innholdsrikt program som var variert, utfordrende, morsomt og passe alvorlig. Akkurat som en sommerleir skal være.
Vi ble alle imponert over innsatsen som var lagt ned på forhånd i organisering og planlegging. Ved flere tilfeller ble jeg rørt over den innsatsen NFFB og deres friville la ned i leiren og måten de hele tiden møtte barna på. Det var aldri «Nei» til løkkefotball, eller turer i badebassenget.
Hyggelige fellesmåltider over god mat skapte arenaer for samtaler mellom alle aldersgrupper og deltakere. Alle familier hadde egen liten hytte, hvor frokost og kveldsmat ble inntatt. Det var deilig å ha disse stundene for seg selv til å fordøye inntrykk og lade egne batterier. For det ble mange inntrykk å fordøye, for både små og store.

Rom for å være voksen

Foto: NFFB

Det var ikke bare organiserte aktiviteter for barna med familie, men også for oss pårørende. I de seansene overtok staben fra NFFB ansvaret for barna våre og gjennomførte aktiviteter sammen med de. Vi voksne kunne la barn være barn og selv konsentrere oss om det vi skulle gjøre sammen. Det var foredrag, videomøte med Brannskadeavsnittet ved Haukeland og ellers frie samtaler fra en pårørende til en annen. For mange var det helt avgjørende å få denne arenaen å snakke på. Å få snakke ut sin skyldfølelse for ulykken barnet var utsatt for, og skammen som følger med skaden, arrene og ulykken. Likevel balanserte disse opplevelsene godt. Det ble ikke for mange vanskelige samtaler, men noen, som var både viktige og nødvendige.

En ny familie


Hele oppholdet på leiren var preget av livsglede, mestring, samhold, identitet og tilhørighet. For vi, som pårørende til barn med brannskader, har gjennom dette oppholdet fått tilhørighet til en familie vi ikke kjente fra før. En familie hvor vi alle har en del av identiteten vår i nettingmønsteret. En familie jeg ikke visste jeg trengte, men som jeg nå forstår at jeg vil trenge for veien videre. For det er fortsatt en vei igjen å gå. Sannsynligheten for re-operasjon når barnekroppen vokser er stor. Arrene vil ikke forsvinne og traumene fra ulykken vil alltid følge oss, men nå har vi funnet noen som vil tenne gatelyktene langs denne, for og sammen med oss, slik at veien blir lysere å gå.

Styrke til veien videre

Foto: Kathrine Fagerlid
OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Einar var utsatt for en alvorlig ulykke og svevde en periode mellom liv og død mens vi var inneliggende på Brannskadeavsnittet. Jeg husker veldig godt en sykepleier den gang som sa til meg at denne hendelsen ville gjøre meg sterk. Jeg husker jeg sa henne rett i mot. For meg var det uforståelig at frykten for å miste barnet mitt skulle gjøre meg noe som helst godt. Det svaret har jeg stått for helt fram til i dag. Til den dagen jeg møtte våre likepersoner i NFFB på Burn Camp. Gjennom disse menneskemøtene har jeg fått den styrken jeg trenger til veien videre – til alle barne- og ungdomsår vi har foran oss hvor flere vil spørre om hvorfor arrene har nettingmønster…

Tuva Prøis, mamma til Einar Prøis 7,5 år.

« Forrige innlegg

Andre innlegg

Brannskade Burn Camp

» Neste innlegg

«Nettingmønstret kjærlighet, alt blir bra til slutt»