Siljes Historie

Jeg var 14 måneder da bena mine havnet i forferdelig varmt vann i et badekar. Det var en tragedie som ikke rammet bare meg, men hele familien. Det var en ulykke som kunne skjedd hvem som helst, men som familiemedlemmene på hvert sitt vis følte seg skyldige i. Og da spesielt mine foreldre og søstre. Mine foreldre var ikke hjemme da ulykken skjedde.

Skyldfølelse

Min fem år gamle søster badet meg og skrudde varmtvannet på fullt, som i tillegg var varmere enn det normalt ville vært fordi pappa trengte muligheten for varmere vann på grunn av kramper. Min tolv år gamle søster følte seg ansvarlig fordi hun hadde blitt bedt om å bade meg, men hadde glemt det bort. Som hun fortalte meg gråtende en kveld vi snakket sammen om det for noen år siden så skulle jeg egentlig ha ligget i en bitteliten kiste og hun ville vært sikker på at hun hadde drept meg.

Husker ingenting

På sett og vis var ikke jeg den eneste som overlevde tragedien, men familien min med meg. Det positive med at jeg var så liten er at jeg ikke kan huske et liv uten, for min del har arrene alltid vært der. Det jeg synes er litt trist på en snodig måte er å ha opplevd det hele uten å kunne huske noe som helst. Alt jeg vet har jeg blitt fortalt av andre. Og det eneste jeg husker er operasjoner og sykehus fra da jeg var litt eldre. Jeg kan ikke mimre om morfinrus og snille sykepleiere og at jeg så ut som en punker-alien med hanekam og kanyler i hodet.

Vanskelig barndom

Jeg tok det hele veldig greit før jeg begynte på skolen. Det var slik livet mitt var og jeg tok det med godt mot. Klassen min ble satt inn i situasjonen, men det reddet meg ikke fra alle spørsmål og at jeg var annerledes på en måte som ble mindre og mindre positiv. Jeg ble lært at arrene mine var stygge og tenårene var forferdelige for jeg følte meg som en som en ødelagt vare. Og jeg hatet å bli spurt ut, spesielt foran en hel haug før svømmetimene. Folk sluttet å spørre og klassekamerater ble såpass voksne på ungdomsskolen at de ikke mobbet meg for arrene og lot det være. Jeg unngikk spørsmål ved å skjule arrene.

Skam over arrene

Dette var plagsomt om sommeren i og med at det var mer enn varmt nok til å gå i shorts. Jeg skammet meg for skaden selv om eldste søsteren min forsøkte å få meg til å se på de som et bevis for overlevelsesstyrke. Etter hvert som tenårene skred frem føltes det verre og verre. Det er jo fra før av en veldig sårbar tid. De fleste av oss har vel følt blikkene som limer seg til arr uten at vedkommende mener å gjøre det.

Stygg

Det er en menneskelig, dog ganske ubehagelig situasjon. Da jeg flyttet for å begynne på videregående og folk rundt meg ikke visste, skjermet jeg meg for spørsmål ved å være påkledd. På hele videregående har jeg lurt meg unna hver eneste svømmetime og sørget for å skifte og vaske meg på toalettet i gymtimene, slik at jeg unngikk konfrontasjonen. Noe som gjorde ting enda verre var at jeg hadde blitt lært grundig opp på ungdomsskolen at jeg var noe av det styggeste som fantes.

Dette ble for det meste begrunnet med at jeg var tynn og lang, men da jeg havnet på videregående og fikk komplimenter reagerte jeg logisk nok med at de ikke ville komplimentert meg hvis de visste om arrene. Og jeg så ingen grunn til å forsøke å motbevise den teorien og risikere å ikke lenger få lov til å være i fred. For meg gjorde arrene meg til et monster og gjorde at jeg “visste” at jeg var uelskelig og gjorde at jeg gjorde det meste for å holde de fleste på en armlengdes avstand slik at jeg ikke skulle risikere at noen fortalte meg akkurat det som jeg fryktet.

Hatet arrene

Jeg hatet meg selv og hatet arrene mine og hatet at jeg absolutt hadde måttet overleve. Det var forferdelig og det foregikk inne i meg, dette personlige universet som jeg kaller en hver sin hemmelige Edens hage. At jeg kan skjule arrene mine og velge å vise dem er en velsignelse kan man tenke, men det er en forbannelse hvis man velger å ikke vise og ikke lar seg selv få sjansen til å bli akseptert med hud og hår. Jeg kunne hate det så inderlig at jeg noen kvelder la meg med klærne på for å slippe å se.

Forandringen

Det forandret seg da jeg ble kjent med en annen som også var brannskadet. Da var jeg ikke lenger alene. Og det å oppleve at et annet fantastisk menneske ikke blir forringet av arr, og ikke mister sin skjønnhet var et fantastisk vendepunkt hvor mine negative følelser opplevde et etterlengtet jordskjelv. Det var ikke slik at jeg hoppet ut i det og viste meg frem for verden. Jeg tok det hele med små skritt, og de skrittene går jeg fremdeles, og kanskje kommer man lenger slik fordi man utfordrer seg selv mer enn man overkjører seg selv. Jeg begynte med å vise mine venninner og forklare dem hva som hadde skjedd meg. De ble mer skremte av at jeg da knapt kunne snakke fordi jeg gråt slik, enn hvordan jeg så ut. Jeg var kjemperedd, men brukte all min stahet (jeg kan være litt vel sta så jeg har mye å ta av) for å klare å gjennomføre det.

Redd for å miste venninnene

Mine venninner var typiske festmennesker og nøye med utseende og jeg var redd for at de ville snu meg ryggen da de fikk vite hvordan jeg egentlig så ut. Selvsagt var de venninner med meg for mer enn mitt utseende, men jeg var oppriktig redd for at jeg var så frastøtende at de ville vende meg ryggen.

Dette på grunn av mitt ekstremt lave selvbilde. De var jo oppriktig glad i meg for den jeg var, uansett om mine legger hadde vært perfekte eller ikke. Hun ene holdt på å eksplodere på meg fordi jeg gråt så mye og hun forsto ikke helt og satt og var redd for at jeg hadde fått en dødelig hudsykdom siden jeg var så ute av meg. De var i grunnen helt fantastiske ved både å forstå at dette var vondt for meg og likevel ikke se på det som om det egentlig burde vært ille for meg. Og de presset meg ikke til å utlevere meg for hele verden for jeg var ikke mentalt klar til å gjøre noe slikt.

Min første kjæreste

Min første kjæreste skjedde meg like etter russetiden. Dette var forferdelig, for hvis han hadde snudd meg ryggen etter å ha sett meg så ville jeg bli hjerteskjærende knust. Og kjærester har det med å se hverandre lite påkledde. Men han var jo like forelsket i meg og lot ikke slike ting gjøre noe som helst forskjell på de følelsene som var mellom oss. Men jeg var ganske redd og ville jo være så vakker for hans øyne som mulig. Skaden min har absolutt ingenting med å gjøre at vi ikke lenger er sammen.

Et og et skritt i riktig retning

Skrittene har vært mange og de har omsider gjort meg til et meget sterkt menneske. Jeg har lært meg å beundre mine egne arr (for øvrig kan jeg med rette påpeke at mine ankler er glattere å stryke enn andres på grunn av arrene, føttene mine er som vakre kunstverk og andres mager virker kjedelige i forhold til mine mønstre) og vridd tanker og følelser fra å se på meg selv som et mindreverdig menneske til å se på meg selv som et unikt menneske hvor arrene gjør meg vakrere og mer spesiell.

Jeg går mine skritt fremdeles og det som mangler er å fjerne meg helt fra den inngrodde redselen for å slippe andre inn på meg og tørre å møte andres meninger om meg uten å måtte bruke så mye krefter på å psyke meg opp først.

Vær glad i deg selv

Skjønnhet kommer innenfra. Den stråler ut gjennom øyne og kroppsspråk. Men det betyr ikke at det ytre er ubetydelig. Tiltrekkningskraften er dog en magisk usynlig greie som snakker mellom to personer på sitt uutalte språk, noen ganger på tvers av det aller meste. Å tørre å gi seg hen til disse antiforståelige vibbene er vanskelig for alle mennesker uansett. Slik som at jeg og min første kjæreste elsket hverandre på tross av forbausende store forskjeller i interesser og avvikte veldig fra hva jeg trodde jeg trengte av min utkårede. Ved å ta vare på seg selv og pynte seg selv så øker man sin egen kjærlighet til seg selv. Man lever i et forhold til seg selv 24/7 og derfor er det også utrolig viktig å pleie dette forholdet. Å være glad i seg selv gjør det lettere både å være glad i seg selv og akseptere at andre kan og er glad i en.

Opp og nedturer

De to siste årene har jeg lært veldig mye om meg selv og livet. Jeg har vært gjennom en meget alvorlig depresjon som ved hjelp av mange mirakler ikke klarte å ta livet av meg. Jeg har erfart å bli stemplet som gal fordi jeg har vært tvangsinnlagt på psykiatrisk etter selvmordsforsøk og jeg har erfart at slike merkelapper er tåpelige fordi jeg har møtt så sterke, oppegående og kreative mennesker der inne som kanskje burde tatt mer vare på seg selv og ikke vært så omsorgsfulle ovenfor sine medmennesker slik de faktisk var. Jeg er ikke lenger deprimert og jeg har lært å ta vare på meg selv og se min egen verdi.

Be om hjelp

Det er ikke brannskaden som har all skylden for depresjonen, absolutt ikke. Én ulykke forsikrer en ikke fra andre. Men ja, jeg har brukt blant annet brannskaden som en grunn ovenfor meg selv til å tillate å utslette meg selv og nekte meg selv å ikke bare overleve, men virkelig å leve.

Hvis du føler som jeg har gjort tidligere er det å be andre om hjelp for å få det bedre noe svakt, men etter hva jeg har sett og opplevd så er det tvert i mot det sterke å gjøre. Å ta ansvar for eget liv er og blir viktig. Og tro meg det har vært tøft og hardt og masse tårer og styrke jeg har brukt til å rakke ned på meg istedenfor å bruke den til å styrke meg og tro på meg selv.

Jeg har vært drevet av frykt det meste av livet og jeg vet nå at det er fullstendig unødvendig. De fleste egenskaper har det med å ha både en negativ og en positiv side. Et par eksempler er at er du kreativ er du også mye mer utsatt for angst, og er du følsom og sensitiv slik som meg så er det virkelig vonde ulidelig og det virkelig gode nesten smertefullt godt.

Isabell Allende

Isabell Allende har opplyst meg med et par ting. Når noe man skal gjøre er skummelt så husk at de andre er reddere enn deg. Og det at hun har tatt med seg at livet kan være fælt de gangene livet har gått fint og at hun også har tatt med seg at livet kan være bra de gangene livet har gått i mot.

Burn Camp

Å være med på burn camp gir en positiv følelse fordi man ikke lenger er alene. Hver gang jeg har reist har jeg hatt en ekkel følelse av å dermed bli stemplet som brannskadd når jeg tross alt er så mye mer, men det har snudd seg fort. Kanskje fordi man ikke oppfatter de andre som om de har blitt stemplet med “brannskadd” i pannen, men heller som unike og interessante mennesker.

Jeg henter styrke i å vite at jeg ikke er alene, og det tror jeg mange andre vil gjøre også. Kanskje er du som leser, en av de som har kastet innbydelsen til burn camp i søppelposen tvert, i såfall anbefaler jeg å fylle den ut neste gang, sende inn og oppleve noen virkelig fine dager som kanskje vil forandre ditt liv i en positiv retning.

Silje, 21 år

«Vår visjon er å skape håp, mestring og framtid»