Nyttårsaften 2012

June Camilla forteller om nyttårsnatta som forandret livet hennes. Om panikken og hvor viktig BurnCamp har blitt for henne.

June Camilla

Nyttårsnatta fra 2012 til 2013 skulle gi meg arr for livet.  Et telys er i ferd med å brenne ut, en kompis av samboeren min heller noe fra ei flaske over lyset, flaska er ei brusflaske han tidligere på kvelden hentet i kjelleren.

Hjemmebrent

Jeg skjønte fort at dette ikke var vann, men hjemmebrent. Tanken som slo meg; du må vekk herifra. Før tanken var ferdigtenkt, stod jeg i full fyr. Noen hjalp meg av klærne, som var brent fast til huden min.

Løper ut i snøen

Etter hvert som jeg kom meg litt, så jeg at en annen og jobbet med å få av seg genseren. Jeg spør rolig hva han driver på med? Får til svar at han og var brannskadd, men ikke alvorlig. Etter at jeg har fått av meg klærne, løper jeg ut i snøen men den var for hard til at den klarte ikke å kjøle meg ned, derifra sprang jeg til dusjen, prøvde kjøle meg selv, men mista etterhvert grepet på dusjhodet, så samboer min overtok.

Panikk

Sjokket er stort når jeg ser huden min faller av. Panikken kommer og jeg begynner  å skrike. Roper; ring ambulansen, ring ambulanse!!! Sånn holdt jeg på lenge. Ambulansen kommer. Det tar tid å roe meg ned. Ambulansepersonalet spør til slutt om jeg klarer å gå ut av dusjen selv? Kommer meg til sykebilen med god hjelp, husker ikke mye mer, men jeg husker jeg skreik på at samboeren min måtte være med. Jeg havna på Kongsvingersykehus, videre til Ullevål og Haukelandssykehus. Jeg er 37 % forbrent.

Foto: privat bilde tatt etter ulykka

BurnCamp

Jeg stortrives på BurnCamp, fantastisk å møte andre brannskadde, dele erfaringer og være med på forskjellige aktiviteter. BCgjengen er min andre familie som jeg møter en gang i året. Foredragene er spennende og best av alt, jeg får lov å ha med ledsager, det gir meg trygghet på BC.

Gjør det lettere å vise arr

Gjennom møtet med andre brannskadde, er det lettere å vise arrene sine og enklere å ta på seg t-skjorte. Å tørre vise fram arrene sine og samtidig være stolt av dem, er ingen selvfølge.  Jeg er super takknemlig og glad for at BC finns.

« Forrige innlegg

Andre innlegg

Brannskade Burn Camp

«Nettingmønstret kjærlighet, alt blir bra til slutt»