tumblr analytics

Om Burn Camp

Det finnes få arrangementer for brannskadde i dag. På denne siden vil vi etterhvert legge inn alt av arrangementer vi får info om, både i regi av NFFB og andre. Foreløpig er det Burn Camp som er det eneste store arrangementet for brannskadde i Norge. Kontakt oss hvis du er interesert å være sponsor for Burn Camp.

Hvor kom ideen i fra?

Burn Camp ble startet av en sosionom og hennes medarbeidere ved et barnesykehuset i USA i begynnelsen av 1980. Konseptet kom til Europa i 1989 og har siden spredte seg til forskjellige land. Norge har arrangert Burn Camp for barn og ungdom fra 2001, og for voksne fra 2004. Initiativet ble tatt av ansatte fra brannskadeavdelingen.

UTDRAG FRA HISTORIER SOM SIER LITT OM BURN CAMP.
Det tok et par år fra jeg leste en artikkel om at det fantes en organisasjon for brannskadde i Norge til jeg selv ble medlem og meldt meg på BurnCamp. Det var en forventningsfull men også litt spent dame som la i vei til hotellet arrangementet skulle gå av stabelen. Lite visste jeg at for meg skulle det bli en følelse av en “før og nå” etter denne helgen. En ting er å møte nye mennesker man har felles interesser med, og en ganske annen er å skulle møte voksne mennesker man har typelike ytre skader med. Selv brant jeg meg som 5 åring og har alltid vært vant til å være “henne med brannskadene” på skolen og i bygda jeg bodde i, mao så har jeg følt meg nokså alene. En sjelden gang hadde jeg sett bilder av andre brannskadde i Norge og visste at det var sårt og hjerteskjærende å lese om fordi det berørte følelser i eget hjerte som ikke var bearbeidet nok. Jeg ble mye mobbet i oppveksten og med arr over store deler av ansikt, hender og føtter har jeg heller ikke hatt mulighet til å skjule hva jeg engang har vært gjennom. Som tenåringsjente var jo dette ekstra sårt og nokså destruktivt for selvtilliten.
I god tid før Burncamp skrev jeg noen ord på Facebook gruppen ,og andre tok kontakt og sendte meg en hilsen, det var litt godt slik at jeg slapp følelsen av å komme til en totalt ukjent gjeng. Og da jeg møtte de andre deltagerne var det faktisk helt uproblematisk. Det var akkurat som om de utstråle en holdning av at “der er du jo, godt du kom, vi har ventet på deg.” En følelse av å bli sett og være velkommen er vel noe av det kjæreste man kan oppleve. Så jeg vil nesten si at jeg opplevde det så sterkt som å komme hjem til “mine egne”.  
Det er mange inntrykk og emosjonelle berg og dalbaner i en sånn samling, latter og gråt om en annen. Og alle forstår det og respekterer det,  trenger man trekke seg litt tilbake er det full anledning til det. I samlingene var det både faglig informasjon og foredrag med livsvisdom.  Siden jeg bare  var 5 år og altså brant meg for 45 år siden og ikke hatt gjort noe kirurgisk siden jeg var 18 år ble det noen aha opplevelser.Noen nye begreper fikk jeg høre, bla at jeg selv var flammeskadet siden jeg selv ble skadet i en ulykke forårsaket av propanapparat. Og historier som fortalte  om hvordan andre var blitt oppfølgt og behandlet med teknikker jeg aldri har hørt om, til hva som faktisk skjer idet man blir lagt inn på sykehus. Utrolig interessant og lærerikt. Det ble også avholdt frivillige slokningsøvelser med apparat utendørs. Det sterkeste for meg var å betrakte de andre deltagernes reaksjoner. Selv husker jeg uhyre lite og har i dag ingen traumer knyttet til åpen ild annet enn at jeg prøver å være forsiktig og føre var. Det var godt å kjenne på takknemlighet for min egen del over at jeg slipper å forholde meg til den frykten og angsten som andre har fordi de ble skadet i en alder hvor minnene er sterkere. Jeg kunne også kjenne på takknemlighet for at jeg selv ikke ble brent i noen bøyelige kroppsdeler, at jeg ikke har arr som strammer og gjør vondt. Og så er jeg ganske sikker på at andre var takknemlig for at de ikke hadde fått arr i ansiktet slik jeg har.
Noe annet som også opplevdes forunderlig var å se at noen andre hadde “mine” hender. Jeg fikk lov å stryke på arrene og kjenne at det var mykt og varmt og kunne overføre det til meg selv at det nok ikke oppleves ekkelt for andre om de skulle holde mine hender heller. Og hvis jeg syns de skadde brannmennene var like kjekke som uskadde ville vært kunne det jo bety at andre syns jeg var ok også. tjihi…

Det å ha arr etter en brannskade er ingen big deal i livets store sammenheng, og vi har noen arr men vi er ikke arrene våre. Dessuten er vi flere som har bevist at vi er utrolig sterke som faktisk overlevde….Så du har ingenting å tape på å bli med på Burn camp, dette er en veldig inkluderende gjeng med mennesker, og du skal ikke se bort i fra at felleskapet kan bli en brikke i prosessen for en indre helbredelse i de områdene i hjertet hvor en ødelagt hud har satt sine spor.

Mvh Monica



 

Å være med på burn camp gir en positiv følelse fordi man ikke lenger er alene. Hver gang jeg har reist har jeg hatt en ekkel følelse av å dermed bli stemplet som brannskadd når jeg tross alt er så mye mer, men det har snudd seg fort. Kanskje fordi man ikke oppfatter de andre som om de har blitt stemplet med “brannskadd” i pannen, men heller som unike og interessante mennesker.

Jeg henter styrke i å vite at jeg ikke er alene, og det tror jeg mange andre vil gjøre også. Kanskje er du som leser, en av de som har kastet innbydelsen til burn camp i søppelposen tvert, i såfall anbefaler jeg å fylle den ut neste gang, sende inn og oppleve noen virkelig fine dager som kanskje vil forandre ditt liv i en positiv retning. Silje, 21