Lines Historie

Det er over tyve år siden det begynte å brenne i huset vårt, og med tiden har det hele blitt i meg som sider hentet fra en bok, derfor begynner jeg omtrent slik. Litt for å fortelle hvem jeg var før, og litt for å male et bilde av hvordan jeg ser…

«A great sorrow hath humanized me.»

Det luktet kål og epler den høsten. Og våren før høsten var den våren hvor jeg egenhendig limte på en diger knopp på et lite tre, en knopp jeg hadde revet av, husker ikke om med vilje, men angret gjorde jeg. Jeg fant litt mose, noen lange strå og limte knoppen på plass. Og sommeren etter den, den våren før den høsten, da begravet jeg en liten død humle i sandkassen utenfor skolen. Jeg laget kors også.

Og den høsten, denne så underlige høsten, løp jeg leende fra min bror som gråt fordi han ikke fikk være med oss venninner, han fikk sjelden være med, jeg husker jeg ropte noe om at han hadde meslinger eller røde hunder og han nektet plent. Og det skulle jeg komme til å angre.

Jeg tror jeg var mer glad i natur enn mennesker den gang. Jeg husker høytidelige tanker om å gi livet sitt for ponnier om valget nå en gang stod der.

Og den høsten fant jeg en underlig forlatt bil nedfor jordet til bonden vi leide hus av. Fremdeles gir den bilen meg frysninger, uten at jeg aner hvorfor. Jeg fant en liten koffert ved den bilen, med rutete trekk. Jeg husker ikke hva som var i den kofferten, intetsigende ting for en niåring, men jeg var nysgjerrig, visst var jeg det.

Nysgjerrigheten ledet meg til å klatre ned i en bunkers lenger oppe ved et annet jorde, rett bak stallene. Gamle gryter og annet lå der, spennende og langt fra så skremmende som bilen og kofferten.. merkelig nok. Og rett ved den bunkersen var kålåkeren, den kålåkeren som inneholdt en kål jeg en gang tok ulovlig jafs av. Etterpå spurte jeg bonden troskyldig om hvis at-ja hvis at for eksempel broren min hadde spist av den kålen-skjedde det noe galt da? Og bonden svarte barskt at sprøytemidlene og alt sammen antageligvis ville ta livet av ham. Sporenstreks løp jeg inn og sørget for at kålen kom opp igjen, mens jeg gråt og tenkte eller hvisket høyt «åh, jeg vil ikke dø så ung!» Og jeg overlevde.

Og den høsten laget jeg kunstprosjekter. En ugle av kreppapir, den var pen.

Og den høsten stirret jeg lenge på meg selv i speilet etter at en av kattene jeg hadde hos pappa hadde klort meg, og jeg lurte forskrekket på om jeg nå ville få små hvite striper i huden.

Og den høsten stirret jeg på Carolaplakaten min på veggen til jeg synes de hvite prikkene ble tredimensjonale.

Og jeg gikk på mitt første diskotekbesøk, antageligvis uten at mamma visste noe, og en ung gutt dro meg inntil seg i mørket og sa «du kommer hit!» på en flørtete måte, det er alt jeg husker av ham, jeg antar jeg løsrev meg og fortsatte.

Og Eirik i klassen min forsøkte å knuse hodet mitt mellom knærne sine, og jeg ble fortalt av voksne at han antageligvis gjorde det fordi han var forelsket i meg. Og jeg ble valgt til å spille prinsesse Vilikke mot en av de jeg synes var skrekkelig i klassen, bare det å holde ham i hånden gav meg frysninger.

Jeg tror den var den høsten jeg forsøkte å ri på en Sankt Bernhard og fikk følgelig kjeft av eierrinnen. Og hun hadde en ponni med lang pels på, som aldri ble gredd, en rusfete skapning som vel skapte en viss ømhet i meg, men jeg forsøkte ikke å ri på den.

Åh, og det var den høsten stallguttene jaget etter meg og sa de skulle kysse meg på kinnet, og jeg hjalp dem med å brette esker.

Og jeg ble kjent med Tomatdamen den høsten. Veien fra huset til skolen var en lang slakk bakke, en noe dyster vei med steingjerder fulle av mose og høye trær rundt. Og Tomatdamen bodde rett der hvor bakken slakker litt, før huset hvor det bodde så mange barn. Og en dag ble jeg invitert inn til damen og spurt om jeg likte stekte tomater. Hver gang jeg ser filmen med det navnet husker jeg den damen. Jeg tror jeg bare rakk å besøke henne en eneste gang.

Hagen vår var full av frukt den høsten. Mengder av pærer og epler, mange av dem lå på bakken. Kanskje derfor jeg husker lukten så godt. Og rett ved hagens ende, på sørsiden, der lå en liten merkelig bekk, og rett ved der igjen lå et sted hvor mamma en gang brant søppel, deriblant chipsposen hvor jeg hadde lagret alle smykkene mine. Jeg antok de var tapt, men jeg visste ikke så mye om ildens styrke så jeg lette ikke etter dem. Jeg sørget mest over smykket som var fra min far, et kors med rubiner. Jeg liker rubiner, det er min sten.

Og den høsten strøk jeg fingrene over elgskinnet i gangen vår og undret meg over hvor fast og myk pelsen var. Lurer på hvor det stammet fra…

Marsvinet til en venninne av Heidi bet meg i fingen den høsten. Forskrekket besvimte jeg nesten, frekke lille dyret. Det forhindret meg ikke i å anskaffe meg et marsvin etpar år senere, eller kanskje bare et år senere, jeg husker ikke, det var en livstid i mellom.

Vi kranglet husker jeg, broren min og jeg. Og jeg husker en av oss stakk den andre med saks i navlen, og det ble hevnet med kulepenn i navlen. Ingenting alvorlig, og angrer ikke det. Jeg angrer bare at jeg forlot ham. Bare.

Og jordene var så vakre, gyldne og solfyllte, og den svarte hesten som var den slueste av dem, greide alltid å lure seg bort.. han kunne finne på å legge seg flatt for å komme innunder gjerdet. Jeg var ikke fullt så glad i ham som de andre.

Da høsten gled over i vinter laget jeg mine første snøisballer. Jeg la en snøball under et dryppende takrør og oppdaget begeistret hva som skjedde. Og vi rullet gedigne snøballer som vi såvidt kunne flytte og skapte snømenn.

Åh, jeg husker jeg spurte bonden om å få en hest. Jeg fikk beskjed om at det ville nok bare vært aktuellt om jeg var datteren hans. Han tilbød meg en grisunge og min mor gav beskjed om at det ikke var aktuellt.

Det var så lyst en natt jeg la meg på grunn av snøen, at jeg befant meg på vei til skolen i full panikk over å ha forsovet meg klokken tre om natten. Jeg kom meg hjem igjen. Jeg husker fremdeles den rosasvarte himmelen.

Og vet du, jeg var flink til å gjøre leksene mine. Og jeg elsket lærerinnen min, det gjorde vi alle. Og jeg begynte i forming en veske med rosa og lilla tråder som skulle broderes på, og jeg tror lærerinnen gjorde den ferdig for meg og sendte den til meg, senere.

Og huset vårt var hvitt og stort.

Og den siste dagen vi bodde der, tror jeg min bror var noe trist fordi han ikke fikk den siste pølsen ved middagsbordet, han var litt lubben og jeg er redd jeg kan ha mobbet ham for det. Men jeg må ha vært litt glad i ham fordet, fordi han var den første jeg spurte om, da jeg noen dager senere kom til bevissthet i et mørke jeg dessverre fremdeles kan minnes i detalj. Gang på gang spurte jeg hvor han var, og jeg fikk det samme svar hver gang «På et annet sykehus» og jeg slo meg til ro med det og gled inn i delvis bevisstløs tilstand igjen. De måtte være sikker på at viljen i meg til livet var sterk nok før de fortalte meg at jeg nok ikke kunne leke sammen med ham med de nye barbisakene som bare så ut til å komme per post i en usigelig strøm. Og selv etterpå glemte jeg meg, og tok meg i å si:»Åh, så fint.. da kan jeg leke med dem sammen med..

å nei.. » og jeg ba min mor om å ikke gråte og tror jeg forsøkte å trøste, før jeg igjen gled inn i den surrealistiske verden av mørke og sløvende midler. Og jeg kan nok ikke fortelle mer om akkurat dèt, om mørket og det som hører med, du vet meg, jeg liker å løfte opp skjønnheten.

Og en dag skal jeg igjen ta en tur innom og spørre pent om jeg kan få ta en runde i den hagen med eplene. Og da skal jeg kanskje slutte å hjemsøke stedet i drømmene mine.

For jeg er en annen nå, jeg bryr meg mer om mennesker enn knoppene på trær jeg har knuffet borti. Men som total elsker jeg mer. Selv mørket.

Og jeg tror fremdeles på Gud.

——-

Jeg er faktisk ikke helt sikker på hvilken dato, det kan ha vært omtrent 4 desember og jeg var ni år. Det var kveld, og jeg hadde lagt meg. Soverommet mitt lå i andre etage. Jeg lå og stirret på Carolaplakaten og var i mine egne tanker, da en lyd begynte å trenge igjennom den noe drømmeaktige tankerekken min. Min mors stemme, jeg hørte henne rope navnene våre, om og om igjen. Min brors navn, og mitt. Min brors navn, og mitt. Jeg reiste meg opp, lukket opp soveromsdøren og ser en enorm svart sky av røyk velte opp fra trappen. I det øyeblikket tredde jeg fra alminnelig bevissthet, inn i en underlig skremmende transe hvor hele mitt vesen var gjennomsyret av uvirkelighetsfølelse. Jeg tok to tre skrittene frem til trappen, forsøkte med en fot å sette den ned i det øverste trappetrinnet, men det var intenst varmt så jeg snudde meg panisk og, samtidig noe drømmeaktig, for å gå inn på rommet mitt for å åpne soveromsviduet. Jeg åpnet haspen, men greide ikke åpne vinduet mer enn på gløtt fordi det var barnesikring på det, og selv om jeg hadde åpnet det på fullt flere ganger og visste hvordan det skulle gjøres, husket jeg ikke, og forlot vinduet. Jeg fant sengen, krøllet dynen rundt meg og tenkte det bare var en vond drøm.

Det er det siste jeg husker. Antageligvis besvimte jeg av frykt. Eller så har minnet mitt fjernet alt som etterpå skjedde, for jeg har aldri fått så mye som et glimt i bevisstheten av hva som skjedde før jeg våknet på sykehuset og spurte, om og om igjen, hvor jeg var.

Senere, en god del senere, ble jeg fortalt at min mor og hennes kjære hadde løpt for å hente en stige. Den dag i dag er jeg fremdeles usikker på hvem som hentet meg ut, jeg fikk høre at min mors kjæreste hadde klatret inn, men jeg usikker på om han bare lette, eller om han fant meg. Om det var brannmenn, eller ham.. de hentet meg ut. Meg og min bror. Haugevis av mennesker hadde stimlet sammen for å stå og se på.

Min mor trodde hun hadde mistet oss begge, og mens jeg ble fløyet i helikopter til Haukeland, ble min bror bragt til det lokale sykehuset der de forsøkte å gjennopplive ham uten resultat. Han var en nydelig liten gutt på syv, som rakk å gå et halvt år på skolen. Som jeg elsket den gutten, og fremdeles gjør.

Selv svevde jeg en god stund mellom liv og død, med store røykskader og brannskader på stort sett tredje og noe annengrad på førti prosent av kroppen. Øynene var fulle av salve, jeg kunne ikke se noe særlig, men jeg husker gode trøstende og varme stemmer.

Å ligge der, på Brannskadeavsnittet var en trygg opplevelse. Oppi alle smerter, operasjoner, triste budskap og tapet av min til nå kjente tilværelse.

Jeg skrev et stykke om å ligge på sykehus, men jeg tar ikke med hele her, det blir for langt å lese sammen med alt dette, men jeg tar med etpar avsnitt. ”Det er lenge siden hun var så liten at hun fikk diplom hver gang hun kom på oppvåkningen. Rosa diplom med en smilende klovn, 23 desember 84, for at *** var så flink under operasjonen og på oppvåkningen. Hun husket ikke den dagen, men hun husker dagen etterpå.

Og et av brevene fra den gamle lærerinnen » Jeg liker ikke å se på den tomme pulten din..»”

Elevene i klassen jeg forlot tegnet hvert sitt julekort til meg, og de ble lest opp for meg alle sammen.

Og jeg husker jeg dyttet speilet bort første gang jeg fikk et i hendene. Men jeg husker også gode hendelser som sykepleiere som leste bøker for meg, og byttet ut mørket i meg med hester, sol og cowgirls. Og jeg husker første gang jeg fikk sitte på fanget til min mor, og at min tante var der, og jeg har brevene fra min far, som kalte meg sin skatt. De har alle elsket meg fast til livet, alle menneskene som var der med meg, snakket til meg, sendte meg ting, hilste til meg, leste for meg, tok i mot meg, bakte til meg.

To måneder lå jeg på Haukeland før jeg fikk komme til sykehuset som lå nærmere hjemmet mitt. Tilsammen ble det omtrent et halvt år.

Det var underlig å bli utskrevet. Verden var en annen enn den jeg forlot, jeg var en annen, ikke bare på utsiden, men innsiden. Vi hadde flyttet til et annet sted.

Mer eller mindre flyttet jeg inn i min egen verden. Selvbildet var byttet ut, til et helt nytt, og jeg var uselvstendig, redd og lærte meg kunsten å gjøre meg usynlig. Selv i dag hender det jeg glir, nesten umerkelig, over i usynlighetsmodus. Jeg gikk fra å være en av de peneste i klassen til å bli en underlig person med kort hår og plastmaske i ansiktet. Jeg tror mine slutninger var omtrent noe slik som at hvis jeg gjorde meg minst mulig, hadde jeg minst å miste. Jeg hadde noen sporadiske venner, men ingen av dem holdt særlig lenge. Det kan jeg ikke si er deres feil. Jeg var rar, jeg kunne ikke lenger helt reglene for hvordan man forholdt seg til mennesker. Og jeg kunne ikke reglene for hvordan jeg skulle forholde meg til meg selv.

Som fjortenåring hadde jeg det helt klart for meg at jeg antageligvis aldri ville få meg noen kjæreste. Jeg kunne ikke begripe at noen skulle ville være med meg, når det fantes så mange med perfekt hud. Det føltes umulig.Da jeg var atten ble teorien motbevist. Og for hvert år etter ulykken har det vært mengder av skam, sorg, ydmykelse og kamp. Og for hvert år etter ulykken har det vært mengder av kjærlighet, fantastiske opplevelser, gode klemmer, smil, sol, varme, nydelige mennesker, seier og fryd. Nå, i en alder av 29, er plassen det triste ved arr og tragedie kun hengende ved meg som et slør og et søkk av melankoli når jeg tenker, eller skriver, om det. Jeg er, og vil være, så mye mer enn «brannskadd». Jeg er et menneske med noen tragedier i fortiden min, jeg er et menneske med arr og mønstre i huden, et menneske med tidvis tristhet over å ikke for en eneste dag være anonym og normal. Men det er brøkdeler i forhold alt det andre jeg er. Og det har kommet mye godt ut av det grusomme og det vanskelige. Blant annet har det lært meg å oppdage, og gjenkjenne, skjønnhet. Ekte skjønnhet. I meg selv, hos andre, i verden. Og jeg vet jeg har mye å være stolt over. Som jeg og min elskede venninne sier: We know the art of survival. Vi kan kunsten å overleve.

Tilslutt et avsnitt av teksten om å være på sykehus.

“Hun venter. Fjernt fra følelsen av å tilhøre livet. Hun svelger unna åresvis med venting. Hun har vært der til alle årstider, sett tåken krype ned utallige ganger mellom de høye svarte fjellene rett utenfor vinduet. Hun har sittet i jomfruburet av tre i det de kaller hagen, usikker på om det er hun eller andre som har døpt det til jomfrubur.

Hun har betraktet sykepleiere som fnisende har fortalt om forelskelser. Sett døden leke med mennesker, kreftpasienter ta med seg den siste dosen smertestillende med hjem. Hun har sett nok til å fylle bøker, men skal ikke gjøre det, det er hennes å fortelle og hennes å fortie. Men et sted underveis glir livet over i noe nytt. Sakte og nesten umerkelig har tåken i henne glidd nesten bort.

En eller annen dag, hun husker ikke lenger når, er ventingen over, og hun forlater dem… Hun kom til å elske noen av dem, for godhjertede gjerninger som å henge opp balonger på sengen på bursdagen hennes, eller stryke henne over håret, eller forsikre henne om at hun ikke ville dø fordi om det hun skrekkslagen hadde oppdaget en liten luftboble i slangen som førte inn i venen.

Det mørkeste mørke i henne er fremdeles som murveggene og suset fra ventilasjonsanlegget. Men lyset er like lyst som solens refleksjoner over sanden i ørkenen hvor den navnløse cowboyjenten red. For egen hånd har hun lagt til en del aspekter(by the woods by the woods by the woods), dyp og verdener, utsyn og innsikt.

Det er hennes styrke; og hennes hjerte. Og hennes byrde, og svakhet.»