Påska 2015

Tirsdag i påskeferien 2015 skjer det som ikke burde skje, og livet snus på hodet i løpet av noen sekunder og forandres for alltid.

Du må våkne

Mannen min river opp døra til soverommet der jeg ligger og sover, det var min tur til å sove lenge denne morgenen. Han sier: «Du må våkne, Eirik har brent seg». Jeg husker det som det var i går – kaoset av tanker som meldte seg med en gang. Brent seg, tenkte jeg. Hvordan er det mulig? vi fyrer vel ikke i ovnen på en så varm dag? Dette var tanker som surret rundt i de sekundene det tok før jeg var på beina.
Jeg hører «Eirik», som da var 15 måneder gammel, skriker hjerteskjærende. Det alene ga meg noen signaler på at det var noe alvorlig galt.

Får tak i en kopp tevann

Vi styrter inn på badet og jeg begynner straks å rive av han klærne. De var dyvåte av varm væske. «Eirik» hadde fått tak i en kopp med nykokt tevann som sto på kjøkkenbenken før han og pappa skulle på badet for å skifte bleie. Mannen min ser ikke hva som er i ferd med å skje før det er for sent. Da står han noen meter unna «Eirik» og blir vitne til at barnet strekker seg så lang han er, opp på tå og får tak i hanken på tekoppen, for så å trekke denne mot seg. Ulykken er et faktum.
Jeg får av «Eirik» klærne og skjønner at dette kommer til å kreve noe mer enn en tur på legevakta. Det var et uhyggelig syn som møtte oss, der huden hang i slintrer langs den lille kroppen. Jeg får han i badekaret og skrur på vannet samtidig ber jeg mannen min om å ringe 1-1-3.

Hysterisk i badekaret

Men «Eirik» er hysterisk i badekaret. Han har selvfølgelig enorme smerter og er svært redd. Jeg klarer ikke å roe han ned i badekaret, og blir til slutt redd for at han skal gå i sjokk. Vi tar han derfor ut etter å konferert med nødsentralen som vi hadde på tråden hele tiden mens vi ventet på mer hjelp. Vi finner frem store badehåndklær og dynker disse i kaldt vann for så å pakke de rundt gutten vår. Underveis i prosessen ser jeg at det har begynt å komme hvite flekker/partier i de brente hudområdene, noe jeg visste var et tegn på dypere skader. Mannen min står rett bak og videreformidler denne informasjonen til nødsentralen. Dette fører til at de kaller på luftambulansen, nå har også de forstått at dette er svært alvorlig.

Luftambulansen blir tilkalt

Jeg setter meg på sofaen med gutten vår på fanget og prøver etter beste evne å roe han ned i de våte håndklærne. Den første som kommer oss til unnsetning er en brannmann fra det lokale frivillige brannvesenet her vi bor. Han begynner straks å behandle sårskadene med en type avkjølende gelé mens vi venter på mer hjelp. Ikke lenge etterpå lander luftambulansen samtidig som ambulansen kjører inn til huset vårt. Ombord i luftambulansen er det også en lege, og vi bærer «Eirik» ut i ambulansen som står utenfor. Vi brukte lang tid på å stabilisere «Eirik» i ambulansen før vi kunne reise videre. Først etter nærmere 40 minutter var han tilstrekkelig bandasjert og medisinert, og ferden gikk videre for mamma og «Eirik» i luftambulanse inn til Ullevål.

Føler meg så liten og alene

Helikopteret lander på Ullevål og vi ble ført rett på traumestua. Jeg var fortsatt alene med «Erik» og det var overveldende å komme inn på en slik traumestue. Det var et hav av mennesker, og de ventet bare på oss. Jeg følte meg så liten der jeg sto og overhørte hvordan de snakket og jobbet rundt oss. Min oppgave var hele tiden å være ved hodet til «Eirik» som fremdeles var våken, slik at han skulle føle mest mulig trygghet. Legen fra luftambulansen overgir en rapport til de andre i rommet, og når han er ferdig begynner de andre straks å jobbe. Han snur seg mot meg, gir meg et klapp på skulderen og sier: «Fortsett med det du gjør, du er kjempeflink». Så gikk han… Aldri har jeg følt meg mer alene enn det jeg gjorde akkurat der og da.

Innlegges på barneintensiv

«Eirik» har på dette tidspunktet en total brannskade på omtrent 16% av kroppen. Han er forbrent på hele overkroppen ned til bleiekanten samt venstre arm og hele det høyre kinnet. Graden av skade varierer, fra dyp 2. grad til 3. grad. Vi blir innlagt på barneintensiven når de er ferdige med han på traumestua. Langtidsutsiktene er usikre på dette tidspunktet, og vi kan ikke annet enn å våke ved senga hans og trøste både han og hverandre så godt vi klarer. Første natten sitter vi der på skift og passer på «Eirik», holder han i hånda og snakker til han selv om han sjeldent viser tegn til bevissthet.

Sendes videre til Haukeland

Neste dag er det klart for første sårstell etter at vi ankom Ullevål. Vi får ikke være med, men det kommer en kirurg og snakker med oss med en gang de er ferdig. Han forteller at skadene til «Eirik» ser såpass alvorlige ut at han ønsker oss til Brannskadeavsnittet ved Haukeland Universitetssykehus – i Bergen. Dette kom som et sjokk og jeg husker at vi tok dette svært tungt. Ikke fordi vi ikke var glade for å få ekspert-hjelp, men fordi vi var triste og sjokkerte over skadeomfanget. I tillegg ligger Bergen på en helt annen kant av landet, langt hjemmefra. Det virket nærmest umulig å skulle se for seg en sykehustilværelse i Bergen, men sånn ble det og neste dag ble vi hentet på Ullevål av ambulanse og kjørt til Gardermoen. Vi blir flydd med et eget lite fly, også en luftambulanse, til Flesland. Vi er heldige ved at vi begge foreldre får plass om bord.

Situasjonen forverrer seg

«Eirik» har over natta blitt svært dårlig, sannsynligvis av en infeksjon. Han har på dette tidspunktet feber på 40,3 grader og puls på over 200 slag i minuttet. Det blir tatt en rekke prøver av han før vi forlater Ullevål, men vi har ingen tid å miste og må reise før svarene foreligger. Heldigvis var det en snartenkt barnelege på vakt denne morgenen som velger å gi «Eirik» antibiotika før vi haster av gårde.

Et fly for oss selv

Flyturen til Bergen tar 58 minutter. Jeg husker godt den estimerte tida vi får opplyst fra piloten. Det er veldig surrealistisk der vi sitter i det lille proppelflyet, godt ivaretatt av en intensivsykepleier. Et helt lite fly, to piloter og en intensivsykepleier bare for oss.
Vi lander på Flesland og der, midt på rullebanen, står det en ambulanse med varselblinken på og venter på oss.

Redd mamma og pappa

Kjøreturen inn til Bergen går bra, og i det vi ankommer Haukeland blir vi ført rett på brannskadeavsnittet (BSA). Også her står det et team klare i korridoren og venter. De river tak i båra «Eirik» ligger på og drar han med seg inn på et rom i full fart. Noen roper at vi skal gå å sette oss på venterommet, men vi rekker ikke å forstå så mye av dette før de har forsvunnet inn på rommet, rom 558. Tilbake står vi. En mamma og en pappa. Redde, usikre og hjelpeløse.

10 kritiske døgn

«Eiriks» skader er såpass alvorlige at vi må være på brannskaden i tre uker. I tillegg svever han mellom liv og død som følge av infeksjonen. Ingen finner ut av hva infeksjonen kommer av, så tilslutt konkluderer man med en blodforgiftning. Etter 10 døgn med antibiotika intravenøst slipper infeksjonen taket, og vi kan straks puste litt mer lettet ut. Først på dette tidspunktet kan kirurgene begynne å planlegge operasjonene han må ha.

Daglige narkoser

Den totale prosentandelen med brannskade nedjusteres noe etter ankomst BSA, til om lag 10%. De dypere skadene oppjusteres derimot, og «Eirik» blir nødt til å gjennomgå flere operasjoner, deriblant hudtransplantasjoner. Han blir lagt i narkose hver dag for å gjennomgå sårstell som følge av infeksjonen. Ingen tar sjansen på at det skal være grobunn for bakterier i sårene hans. Hver morgen etter morgenmøtet kommer de inn på rommet til oss. Anestesileger og sykepleiere. Vi, mamma eller pappa, får holde han i armene våre mens de setter narkosen. På denne måten føler han seg trygg helt frem til han sovner. Narkosen de bruker er en spesiell type som kopler ut hjernen, men ikke hele kroppen. Det medfører at han har øynene oppe, men øynene dirrer uttrykksløst fra side til side. Når han har sovnet må vi forlate rommet mens stellet pågår.

Tøff hverdag på sykehuset

De daglige sårstellene er vonde, og han får mye smertestillende for å ha det best mulig. Morfinen gir de intravenøst og denne medfører at han sovner og kan slappe helt av. Livet på sykehuset er tøft. Det er lite tilpasset for barn på BSA, og vi har ikke mulighet til å forlate avdelingen pga infeksjonsfare i sårflatene.
Tiden på BSA føles både vanskelig og god. Vi blir svært godt ivaretatt, men føler oss samtidig så fryktelig alene. Oppholdet blir lettere etterhvert som vi ser fremgangen hos «Eirik», men da begynner vi også å lengte hjem. Til huset vårt, familien vår og ikke minst til hverdagen. Begge to er hos «Eirik» hver dag.

 

Utfordrende å være alene

Vi bor sammen på BSA for å få dagene til å bli best mulig, men det er ikke mulig for begge å sove på sykehuset. En av oss må sove på hotell, og vi bytter på å sove med «Eirik». Det gjør godt å få en natt for seg selv, men det er utfordrende å være alene med frykten og tankene som følger.

Hvordan behandle «Erik» når vi kommer hjem

Tilslutt er dagen kommet når endelig skal få reise hjem. «Eirik» har gjennomgått de operasjonene han må, og har fått ny hud på brystet samt flere sår og arr på låret der de har hentet hud. Heldigvis var den større operasjonen svært vellykket, og «Eirik» slipper flere transplantasjoner. Vi foreldre skal for første gang få være med på et sårstell, og «Eirik» skal for første gang være våken under stellet på utreisedagen. På denne måten skal vi få instrukser og innsyn i hvordan vi skal behandle de gjenværende sårene selv når vi kommer hjem. Jeg husker godt hvor mye jeg gruet meg til dette – å se skadene for første gang selv. Ingen av oss hadde sett skadene siden vi reiste hjemmefra den dagen ulykken skjedde. Det var ingen hyggelig opplevelse å se den lille kroppen med de svære sårflatene. Heldigvis ble vi godt ivaretatt av personalet på BSA under denne seansen, og det hele ble en positiv opplevelse.

Hjemreisedag

Når sårstellet var overstått fikk vi beskjed om at vi skulle få dra. Vi skulle få reise hjem! Vi så på hverandre og jeg kjente tårene presse på. Endelig var den her, den dagen vi ikke hadde turt å se frem til. To timer senere sitter vi i en taxi på vei til Flesland, denne gangen skal vi heldigvis få reise med et helt vanlig rutefly, og vi skal få reise hjem til hverdagen igjen.

Himmelsk å komme hjem

Hjemme venter det en lengre tid med oppfølging av skadene. Kompresjonstøy, sårbehandling, arrbehandling og jevnlige kontroller på Haukeland. Men hjemme venter også huset vårt, naboene våre, alle venner og kollegaer, og ikke minst familie. Det var himmelsk godt og endelig komme hjem.

Frisk og aktiv gutt

1,5 år etter ulykken, oktober 2016, var vi på siste kontroll på Haukeland. «Eirik» er i dag en frisk og aktiv gutt på snart 4 år. Han har ingen funksjonsnedsettelser som følge av skaden. Han har, og vil alltid ha arr, som en påminnelse for oss om hva som hendte den tirsdagen, 31. mars, påsken 2015.

Førstehjelp 20/20 regelen

Når du har en fått en brannskade er det viktig å huske 20/20 regelen for akutt behandling. 20 minutter avkjøling i 20 grader.

Regler for personvern

Sponsorer:

«Verdens beste gjeng å være sammen med»