Darya

Denne historien er opplevd og fortalt av Darya Mohammed, og gjennom samtaler ført i pennen av Marit Tvedt.

Fortellingen om Darya

Darya R Mohammed er 29 år, kurder, og født i Nord-Irak. Som 19-åring kom hun til Norge for å gifte seg med sin landsmann, som hadde arbeidet her i flere år. I dag er de norske statsborgere.

Påsken 2016

I påsken 2016 skjedde det noe som skulle forandret livet til Darya og hennes familie. Hennes tredje datter var seks måneder på dette tidspunktet, og familien i Nord-Irak ønsket å treffe den lille jenta for første gang.
Familien på fem reiste derfor til Kurdistan for å treffe slektningene sine. De gledet seg også til å delta i bryllup og til å feire Kurdistans nasjonaldag. For kurderne er dette den kjekkeste dagen i året, og dagen blir feiret med sang og dans, utendørs aktiviteter, grilling og samvær med familie og kjente.

Kjolen tar fyr

Før feiringen reiser Darya og hennes mor til nabobyen for å kjøpe ny, kurdisk klesdrakt til henne. Datoen er 4. april 2016.
Ut på dagen kommer de tilbake fra handleturen, slitne, men fornøyde. Darya og familien har fått låne et hus som ligger vegg i vegg med foreldrenes bolig. Huset er kaldt når de kommer inn, og babyen er sulten og vil ha mat. Daryas mann tilbyr seg å fyre i oljeovnen, men hun ber han i stedet om å hente de to eldre døtrene som er ute og leker. Selv legger hun babyen fra seg, og skynder seg å hente olje for å få fyr i ovnen. Men – noe av oljen renner utover den lange kjolen hennes, og da hun tenner ovnen, tar kjolen fyr. Fortsatt med kjolen på seg springer hun til badet, der hun finner en stamp med vann. Febrilsk bøyer hun seg over stampen for å drepe flammene i vannet. Det hun ikke er klar over, er at når brennende olje kommer i kontakt med vann, oppstår det en eksplosjon. Den sterke heten fører til at vannet utvider seg og blir slynget sammen med den brennende væsken utover, og treffer Daryas lår, hender, hals, ansikt og hår, og hun tar fyr.

Roper på hjelp

Skrikende og desperat av smerte og hamrer hun på veggen til foreldrenes bolig. Ingen hører henne. Alle slags tanker farer gjennom hodet hennes, og hun er sikker på at hun skal dø. Tanken på hvordan det skal gå med barn og ektemann når hun er borte, skremmer henne fra sans og samling. Fullstendig hjelpeløs, utkjørt og utslått lener hun det brennende hodet mot veggen og sender en siste bønn til Vår Herre: ‘Gud, hjelp meg!’ Plutselig står det klart for henne at det er en bøtte med vann under servanten. Hun famler og får tak i den og heller vannet over hodet sitt. ‘Jeg glemmer aldri lyden av huden min som freste og lukten av brent kjøtt’, sier hun stille.

Skrikende baby

Hun klarer å åpne øynene og får skrudd på det kalde vannet i dusjen. Der står hun til ilden er slukket. Med den skrikende babyen i armene vakler hun de få skrittene inn i huset til foreldrene.
‘Jeg orker ikke å tenke på hva som ville skjedd hvis de andre to jentene mine hadde vært hjemme,’ sier Darya. ‘Da ville de prøvd å hjelpe meg, og kunne blitt brannskadet i forsøket. Heldigvis kan jeg i dag tenke at det var godt at jeg var alene, og at babyen var så liten at hun ikke kunne komme seg noe sted.’

Ubeskrivelige smerter

Forferdet tar foreldrene imot henne, og Daryas far forsøker å hjelpe henne så godt han kan. Slektningene som er tilstede i huset, klipper av henne klærne. Smerten er ubeskrivelig.
Hun husker at hun gikk forbi et stort speil på vei inn i stua. Der møter det henne et syn hun aldri glemmer: Hele hodet og halsen hennes er svartbrent, kun det hvite i øynene synes. Å se seg selv i speilet når man er skadet, betyr i hennes hjemland at man kommer til å dø. Tanken gjør henne fra seg av skrekk.
Hun vil ikke at slektningene skal se henne slik, og hun skriker at de ikke skal se på ansiktet hennes.

Ber til Gud

Hun kjøres til akutt-mottaket, og der blir hun behandlet bra fordi familien hennes er velstående og godt kjent i lokalmiljøet. En sykepleier instruerer henne om å tygge tyggegummi, da vil ikke ansiktet hennes stivne av brannskadene. ‘Og så må du be til Gud, det er det eneste som hjelper nå,’ sier pleiersken. Darya forteller at hun aldri vil glemme den kjærligheten denne kvinnen viser henne. Pleierne leter over hele kroppen hennes for å finne blodårer å sette sprøyter i. Enhver berøring er ekstremt smertefull.
Fra akuttmottaket blir hun kjørt til sykehuset, ca 40 min borte. Far og kusinen hennes følger henne. ‘Pappa satt ved siden av meg i bilen. Jeg så øynene hans og ansiktet hans, og jeg leste stor bekymring og stor kjærlighet. Han snakket til meg hele tiden, og sa at dette skal gå bra, jeg skal be for deg, og jeg er glad i deg.»

Slakterhus

De kommer fram til sykehuset, som Darya omtaler som ‘slakthuset’. Rommet de plasserer henne i har tykke vegger og jerndør, det er nakent med unntak av en stålbenk og en bøtte med vann.
I rommet står en mann. Han er ikke helsearbeider, men en frivillig som er satt til å gjøre den jobben som venter henne. Hun hjelpes opp på stålbenken, lakenet blir fjernet og mannen begynner å klippe av henne håret, – det gjør forferdelig vondt. Det verste er at hun skjønner at han gjør dette fordi han er sikker på at hun skal dø. Så heller han vann over henne. Først er det for kaldt, siden for varmt. Han bryr seg ikke med å sjekke hvordan hun har det. Etter hvert finner han noenlunde riktig temperatur, og begynner å vaske henne. Smertene er ubeskrivelige.

Gi meg medisiner

‘Kan du gi meg medisiner for å lindre smertene?’ stønner hun. ‘Nei, svarer han, ingen voksne får bedøvelse’. Han vasker hendene hennes, hender som er skambrent og ytterligere skadet etter hamringen på veggen da hun forsøkte å påkalle hjelp. Han er hardhendt, huden hennes følger med når han drar og sliter. ‘Slutt å skrike’, sier han.
Da han er ferdig, brer han et laken over henne og triller henne inn på et annet rom. Hun er omtåket og driver ut og inn av bevisstheten. Hun får vann intravenøst iblandet paracet.

Klippe av deg tunga

En sykepleier kommer for å stelle henne, og hun er heller ikke særlig forsiktig i måten hun behandler pasienten sin på. Darya skriker: ‘Pass på hendene mine, de er mest skadet!’ Sykepleieren sier: ‘Du har det vondt, men det kan ikke jeg bry meg om’. ‘Hvordan kan du snakke slik til meg når jeg har det så vondt?’ ‘Prøver du å lære meg jobben min? slenger kvinnen tilbake. ‘Til stadighet kommer det folk hit som har brent seg med vilje. De skriker og klager. Hvis du snakker så mye, skal jeg klippe av deg tungen din som lærepenge’. Hun slår Darya hardt i låret og går fra henne. Hun blir liggende alene i noe som kjennes om evigheter.

Dårlig stell

Etter hvert kommer en lege og spør henne hvordan det går. Hun forteller om den dårlige behandlingen. Det har liten effekt, og personalet benekter det hun klager over.
Hun får sammenvispet rått egg å spise. Dette kaster hun opp i vaskebøtta til renholderen, som reagerer med å kjefte på henne og be henne gå inn på badet for å gjøre slike ting.
Sykehuset har ikke nok utstyr eller medisiner. Lønn til de ansatte er det ikke alltid midler til. Da Daryas tante gir vaskehjelpen noen penger, blir hun vennlig og hjelpsom. Etterpå får de vite at hun ikke får lønn fra sykehuset, og dette er strategien hun bruker for å tjene noen slanter til sin egen familie.

Tankene er hos barna

Sykepleierne lar henne få vite at hun er 50% forbrent. Darya mener at de sier dette for å få henne til å gi opp. Stramme og smertefulle bandasjer blir lagt på de forbrente hendene hennes. ‘Men jeg tenkte på barna mine og bestemte meg for å leve videre, minutt for minutt, og time for time.’

Ligger på utstilling

Det primitive sykehuset har ikke isolat der brannskadde kan få steril behandling. Folk kommer for å stirre på henne gjennom vinduet på rommet der hun ligger, og noen åpner vinduet. Fremmede kommer inn på rommet for å se på henne. På grunn av mangel på hygiene blir hun smittet av RS-virus.

Overført til Norge

Mannen hennes advarer henne mot å si for mye, og forteller at han vil forsøke å få henne overført til et sykehus i Norge. Etter ca et døgn blir det klart at hun skal til Norge. Det er lite tid til å ta vanlige forholdsregler, og hun får plass på businessklasse på et Turkish Airways-fly. Det er få passasjerer rundt henne, men hun får ingen behandling eller medisin. Hun er kun dekket av et laken, og de stramt bandasjerte hendene hennes verker intenst. På den lange turen glir hun ut og inn av bevissthet.

Endelig får hun hjelp

Det neste hun husker er at hun er kommet fram til et stort operasjonsrom, der mange mennesker står rundt henne. Hun er i Oslo. Hun er svært omtåket, og selv om hun har bodd i Norge i sju år, klarer hun bare å snakke kurdisk. Hun stønner ‘Vondt, vondt’. De tar av bandasjene som er surret så stramt rundt hendene hennes at det lett kunne medført at hun hadde mistet dem. Endelig får hun bedøvelse, og sovner.

Videre til Sverige

Det er ikke plass til henne på Haukeland Sykehus i Bergen, der den beste ekspertisen på slike skader finnes. Hun blir sendt til Sverige, og der starter de behandlingen med å legge henne i kunstig koma. Da hun våker etter 29 dager, får hun ikke fram en lyd. Munn og strupe er operert, og næring får hun gjennom slange i nesen.
Hun forteller om mange merkelige og vonde drømmer fra denne tiden. Mistenksomhet og frykt preger drømmene, påvirket av de grusomme opplevelsene hennes.
Den gode og profesjonelle behandlingen gjør at det går framover. Men enda tar det to måneder før hun kan sendes til Haukeland i Bergen. Og etter ytterligere 4 måneder kan hun flytte tilbake til familien sin i Tysvær.

Burn Camp

Norsk forening for brannskadde er en organisasjon for mennesker med brannskader.
I Darya sitt tilfelle er det en fysioterapeut og en sykepleier som gjør henne oppmerksom på denne organisasjonen. De kontakter foreningen, og etter en tid får hun invitasjon til en tre dagers samling på Gol.
Darya er usikker på om hun skal ta imot invitasjonen. Hun har store smerter, klarer knapt å komme ut av stolen sin og bruker sterke medisiner. Hun orker ikke å se seg i speilet, og langt mindre har hun lyst til å sminke seg eller kle seg i fine klær. Det føles som om hennes eget liv er over, og det eneste som holder livsgnisten i gang er tanken på de tre døtrene.

Mange spørsmål

Avgjørelsen om å ta imot invitasjonen er vanskelig, og hun bekymrer seg over hva hun vil møte. Hvordan vil reisen være, og hvordan vil det være å treffe mange andre brannskadde? Vil de snakke med henne? Og hvordan vil det være å se ansikter med samme skader som hun har selv? Heldigvis blir hun oppmuntrer menneskene rundt henne til å takka ja.

Finner glede

Sammen med en sykepleier reiser hun over fjellet til Gol. Og for første gang føler hun at hun blir kjent med norsk natur, det er så vakkert! Hun begynner å glede seg til å komme fram.
Allerede ved ankomsten til hotellet får hun hilse på noen av de andre 35 personene som skal være med på samlingen. Hun ser at mange har skader, men det er slett ikke så vanskelig som hun trodde å møte dem. De tar imot henne med varme, og får henne til å kjenne seg velkommen. Hun er den eneste utlendingen på samlingen, og også den med de nyeste skadene.

Kreftene kommer tilbake

Ved middagen om kvelden sitter alle samlet, og samtalen går lett og uanstrengt om kultur, religion, mat og mange andre emner. Darya glemmer uroen sin. Hun spiser mat som hun aldri har smakt før, og for første gang føler hun at hun blir kjent med nordmenn.
Den neste dagen ble de delt inn i grupper med forskjellige aktiviteter. Hun skal være med på leker hun aldri har opplevd. Særlig kjekt er det å ri på hesteryggen og å bade i basseng. De går lange turer, og Darya kjenner at hun har krefter til å gå og til å røre på seg. Hun begynner å kjenne gleden ved at hun kan bruke kroppen sin! Og i det hun setter utfor den bratte og nifse rutsjebanen tenker hun at her kommer jeg nok til å dø, men da dør jeg lykkelig!
Hun forteller historien sin til sine nye venner, for første gang uten å gråte. Og de hørte på henne med varme og kjærlighet, og hun vet at denne smerten har de kjent selv.
I tillegg til å få ny tro på livet og seg selv, har hun fått nye venner. Samtidig får hun mye praktisk informasjon som er til hjelp i hverdagen.

Veien videre

Oppholdet på Gol sammen med andre brannskadde har satt Darya i gang med et nytt kapittel i livet. Andre mennesker i samme situasjon har hjulpet henne til å se at hun kan velge hvordan livet hennes skal være. Hun bestemmer seg for å slutte å gråte og klage, men komme seg opp av stolen, ta hånd om barna og etter hvert redusere de sterke, smertestillende medisinene. Hun tror at det er mulig å finne igjen den kvinnen hun var før ulykken, den glade, lykkelige kvinnen som har tre friske barn. Og hun vil smile igjen. Et ekte smil, et slikt smil som hun selv er blitt møtt med på Burn Camp.

Takk til alle som har hjulpet meg

Det er mange som fortjener takk i den vanskelige situasjonen Darya har vært i. ‘Jeg vil først takke Gud for at det nå kjennes som jeg er født på ny. Og så vil jeg takke mannen min, han har vært til stor hjelp, det har også mine foreldre og brødre vært. Barna mine har vært en stor trøst og en motivasjon for å leve videre. Det har betydd mye at mange av vennene mine har ringt meg for å høre hvordan det går med meg. Inderlig takk til de gode, flinke menneskene på Linkjøping sykehus i Sverige, sykehuset i Oslo, Haukeland sykehus og Haugesund sykehus, og folkene på Tysværtunet. Jeg vil takke alle jeg møtte på Burn Camp som har gitt meg troen på et nytt liv.
Nå har jeg lyst til å hjelpe andre som blir behandlet på sykehusene i hjemlandet mitt. Gjennom min historie håper jeg at jeg kan få samlet inn midler til å kjøpe utstyr og medisiner som jeg kan gi til dem.’

I dag er Darya fortsatt under behandling. Hun gjennomgår fortsatt plastiske operasjoner, hun får skiftet bandasjer daglig, og får fysikalsk opptrening. Vanskelig er det også å hanskes med den psykiske smerten. ‘Jeg har spurt pleieren om det finnes et sted der jeg kan

Førstehjelp 20/20 regelen

Når du har en fått en brannskade er det viktig å huske 20/20 regelen for akutt behandling. 20 minutter avkjøling i 20 grader.

Sponsorer:

«Verdens beste gjeng å være sammen med»